Pålogging
Siste bilde i Bildegalleri
Linjalen mot Polaris
Siste kommentarer
Tilkoblede brukere
Det er 0 brukere og 0 gjester på nettstedet.
Hjem

Leksjon

warning: Creating default object from empty value in /home/4/v/verdensrommet/www/modules/taxonomy/taxonomy.pages.inc on line 33.

"Double Double" over Metochi på Lesbos.

Dobbestjernetrekanten over Metochi 4. juli 2016, klokken 22:00

Epsilon (e1e2) Lyra er et multippelt stjernesystem. Stjerneparene har en vinkelavstand på 207". Dobbeltstjernene i hvert par har en vinkelavstand på litt over 2". Magnituden for de fire stjernene komponentene ligger i området fra 6,1 til 5,0. Dette stjernesystemet blir kalt for "Double Double".

Stjernene "Double Double" og Zeta (z1,z2) Lyra danner en likebeina trekant sammen med Vega. Det skal være mulig å se denne trekanten med det blotte øyet 4. juli 2016 klokken 22:00 lokal tid. På dette tidspunktet står stjernene høyt på himmelen mot øst. Magnituden for Zeta Lyra sett med det blotte øyet er 4,08.

Zeta Lyrae er en dobbeltstjerne avstanden mellom de to stjernene (Zeta 1 og Zeta 2) er 44 buesekunder og de har magnitude 4,36 og 5,69.

Vi skal ta i bruk Metochi teleskopene, velge riktig forstørrelse og observere disse to multiple stjernene på en mørk himmel.

 

Les mer: UiA teleskopene og deres egenskaper

 

"Stjerneorientering og planetene"

Et opplegg for Prestheia skole, 4, klasse

Les mer

Venuspassasjen 9. desember 1874

Venusparallaksen på vei ut? - Marsparallaksen overtar

Astronomene begynte å tvile på parallaksemetoden til Halley. Mange mente at det er ikke mulig å bestemme parallaksen med en nøyaktighet på 0,01 buesekund.

Til tross for denne tvilen dro flere ekspedisjoner av sted, samt at de stasjonære observatoriene forberedte seg på observasjoner av passasjen. Fotografiet var en ny teknisk oppfinnelse. I 1874-passasjen tok observatørene bilder av passasjen i håp om å finne tidspunktet for kontakt med forbedret nøyaktighet. Denne fotografiske metoden gav ingen gevinst. Bildene måtte "legges i skuffen" på grunn av at Solens rand ble uskarp på bildet.

Engelskmennene sendte Kaptein G.L. Tupman til Hawaii, men han kom hjem med bilder som var ubrukelige. Resultatene fra denne ekspedisjonen ble ikke publisert.

Urmakeren David Gill (1843-1914) dro sammen med Lord Lindsay til Mauritius. Stedets lengdegrad ble bestemt ved hjelp av ny teknologi. Greenwich-tid ble overført pr telegrafi på en linje fra Greenwich over Berlin, Malta, Alexandria, Suez og til Aden. Riktig tid ble til slutt sendt fra Aden til Mauritius ved hjelp av kronometre. I alt brukte Gill 50 kronometre. Gill og Lindsay opplevde at Venuspassasjen ikke kunne gi parallaksemålinger med tilstrekkelig nøyaktighet. Derfor fokuserte de på marsparallaksen tre år senere.

Venuspassasjen 3. juni 1769

HMS Bark Endeavour, seilskuta som James Cook benyttet på sin første reise til Tahiti, 1768-1771
(Bilde: Wikipedia, Samuel Atkins, 1794).

Størrelsen på Solsystemet ble ikke bestemt med tilstrekkelig nøyaktighet etter Venuspassasjen i 1761. Astronomene fant stor spredning i måleresultatene. Avstanden fra Jorden til Solen varierte fra 123 millioner til 153 millioner kilometer. Den minste avstanden som ble observert var 18 % mindre enn dagens verdi på 149,60 millioner kilometer. Astronomene var naturligvis skuffet. De hadde forventet et bedre resultat, men de gav ikke opp. Neste venuspassasje og ny mulighet til et bedre resultat skulle komme åtte år senere, den 3. juni 1769. Astronomene i Europa satt i gang forberedelsen til passasjen. Skulle resultatet da utebli, ville en måtte vente på en ny sjanse ved neste passasje som først ville skje 105,5 år senere i desember i 1874.

Denne artikkelen setter fokus på de forbedringer i målemetodene som ble gjort i forhold til 1761-passasjen. Artikkelen viser også at avstandene som ble målt i 1769-passasjen lå i intervallet fra 150 millioner km til 151 millioner km. Dette var en stor forbedring. Tallene baserer seg på over 600 rapporter (Sellers, 2001, s.153).

Venuspassasjen 7. desember 1631

"Pin-hole teleskop": Lyset fra Solen passerer et hull i veggen og fanges opp en skjerm.

27. mai 1607 observerte Kepler en flekk på Sola, han brukte et «pin-hole teleskop». Galileo Galilei bygde i 1609 et nytt et instrument, han satt en samlelinse i hullet og undersøkte bildet på veggen med en lupe. Det var ikke Galilei som oppdaget ideen bak teleskopet, men han tok det i bruk og oppdaget at Solen ikke var «perfekt», den hadde flekker. Etter denne oppdagelsen måtte Kepler erkjenne at han ikke hadde observert Merkur, flekken han observerte var en solflekk. Kepler var antagelig fornøyd, han fikk ikke se Merkur, men var den første som fikk se en solflekk.

Johannes Kepler utviklet tabeller (Rudolphine tabellene) for planetene, disse tabellene gjorde det mulig å forutse hva som ville skje med planetenes posisjon i forhold til hverandre. Kepler varslet en Merkurpassasje 7. desember i 1631 og en Venuspassasje en måned etter. Merkurpassasjen ble observert av Pierre Gassendi, denne observasjonen bekreftet at tabellene til Kepler var til å stole på. Ingen fikk se Venus foran solskiven 7. desember 1931 fordi begivenheten skjedde etter at Solen var gått ned.

Les vedlegget

Åtte Venuspassasjer i løpet av de siste 381 årene (1631 - 2012)

6. juni 2012 vil Venus, Jorden og Solen ligge på knutelinjen samtidig som Venus er nedstigende, planeten beveger seg gjennom ekliptikkplanet fra oversiden. Vi sier at planeten er i nedstigende knute (D). Det tar 235 år til Venus neste gang er i nedstigende knute. Venus perioden er altså 235 år, men i løpet av denne perioden skjer det to Venus passasjer, en etter 105,5 år og etter 113,5 år. Passasjen om 105,5 år er ikke synlig fra Kristiansand, vi må vente ytterlige 8 år skal vi få se denne skjelne astronomiske begivenheten her på Sørlandet. Oppfordringen fra astronomimiljøet på UiA er: «Opplev Venus passasjen 6. juni 2012, det er lenge til neste gang, hele 113,5 år, i desember 2125».

Les vedlegget

På Sørlandet kan vi se Venus foran solskiven fra 6. juni fra kl 04:29 til kl 06:55

Stjernekartet viser Venus på solskiven ved soloppgang 6. juni 2012 klokken 04:29. I Kristiansand kan vi se Venus foran solskiva i 2,5 timer, passasjen er over klokken 06:55. Kartet viser også at Solen beveger seg langs ekliptikken og Venus beveger seg mellom stjernene nesten parallelt med horisonten. Neste gang Venus passerer foran solskiven i Kristiansand er om 113 år, da skjer Venus passasjen ved solnedgang (SkyMap/TP)

Nøytronstjerner, sorte hull og litt relativitetsteori

Ob

Gravitasjonsbølger er bølger i romgeometrien - kan disse måles? (LISA)Norsk Romsenter, Bo Andersen, UiA 2004).

Forskerne tenker seg tre satellitter i bane rundt Sola med en avstand på 1,5 millioner km. Kan gravitasjonsbølgene måle påvirke avstanden mellom satellittene? Skal vi få det til må de ha en målemetode som kan bestemme avstander med en nøyaktighet på 0,1nm.

Den generelle relativitetsteorien forutsier at massive objekter som oscillerer vil sende ut gravitasjonsbølger. Gravitasjonsbølger er ennå ikke observert (2007). Hulse og Tayler delte Nobelprisen i 1993 for oppdagelsen av to nøytronstjerner som gikk i spiral mot hverandre og fant at energitapet var like stort som den energien gravitasjonsbølgene sender ut. Disse beregningene baserer seg på teorien til Einstein.

les vedlegget

Supernova- en stjerne som dør

NASA, Hubble telescope (1996) Supernova 1987A i den Store Magellanske Skyen (RA: 5h35,731m; Dec: -69 grader14,823`). Magnituden er 17,46.

Bildet viser SN 1987A og de tre ringene. Diameteren på den innerste ringen er 1,3 ly. Bildet er tatt av Hubble teleskopet i 1996 etter at teleskopet fikk forbedret sin oppløsningsevne. Hubble teleskopet har fulgt utviklingen av den lyse ringen på bildet. Astronomene ble overasket da de fant ett sett av tre glødende ringer. Ringene er rester etter en stjernevind fra stamstjernen som ble en rød kjempe for ca 20 000 år siden. Ringene ble synlige på grunn av UV-strålingen som oppstod etter eksplosjonen. Der er mange spørsmål som astronomene ikke kan besvare, men astronomene vil fortsatt studere SN1987A i framtiden, i hop om å finne svar på de uløste spørsmålene.

Les vedlegget

Galakser, stjernehoper og avstander i Universet

 

Andromeda galaksen M31

Edwin Hubble viste (1924) at spiraltåken M31 lå utenfor Melkeveien. Hubble tok mange bilder av Andromeda ”tåken”, han sammenliknet bildene og oppdaget en lyssvak Cepheide stjerne. Han fant stjernens tilsynelatende lysstyrke og bestemte avstanden ut til M31. Hubble konkluderte med at Andromeda ”tåken” måtte ligge på utsiden av Melkeveien. Hubble oppdaget en ny verden (et univers) fylt med galakser. 

Se vedlegget

Stjerneutvikling fra fødsel til død

Et nytt bilde av Ørnetåken tatt av ESAs Herschel Space Observatory (17. januar 2012). Vi ser de tre søylene litt under midten av bildet. Den lengste av dem er hele syv lysår. Forskerne håper dette bildet kan vise flere detaljer fra innsiden av pilarene. Disse detaljene kan bidra til økt forståelse av hva som skjer i tåken når stjerner fødes. Bildet viser nye solsystemer, fire nederst i bildet.

 

Les vedlegget

Luminositeten og overflatetemperaturen bestemmer posisjonen i HR-diagrammet

Figuren (Universe) viser posisjonen til 20853 stjerner i HR-diagrammet. Det kom som en overraskelse på astronomene at stjernene grupperte seg i fire områder. De fleste av stjernene vi ser på stjernehimmelen er hovedseriestjerner, bare 1% er kjemper og superkjemper. 9% av stjernene er hvite dverger (Universe). En stjerne får sin plass i HR-diagrammet når stjernens luminositet (eller absolutt magnitude) og temperatur (spektralklasse) er kjent.

Les leksjonen

Optikk og teleskoper

Figuren viser det reelle bilde (2) av objektet (1) i fokusplanet og det virtuelle bilde (3) sett gjennom okularet (bilde som dannes på netthinnen). Avstanden fra objektivet til objektet er normalt veldig stor, av den grunn vil det reelle bilde av objektet treffe fokusplanet. Observerer vi en stjerne vil objektet være et lyspunkt uten utstrekning. Objektet i figuren kan være Månen. Den ene lysstrålen som er tegnet kommer fra et punkt på Månens nord pol, Den brytes ikke når den treffer i skjæringspunktet mellom teleskopaksen og objektivet.  Den sorte strålen på figuren kommer også fra nord polen på Månen, den treffer linsen og brytes og skjærer den røde strålen fokusplanet. Det vil si at alle strålene fra Månens nord pol treffer i samme punkt fokusplanen.

Les leksjonen

Himmelens koordinater

Bilde: Starry Night (TP). Siderisk tid er null når  vårjevndøgnet ligger på meridianen

Vårjevndøgspunktet (Vernal Equinox eller gamma-punktet) ligger på meridianen 7. februar 2012 klokken 15h19m33s lokal tid i Kristiansand, den sideriske tiden er da 00h00m00s

Neste gang gama-punktet er på meridianen er 8. februar 2012 klokken 15h15m37s (etter en siderisk dag). Legg merke til Jupiter, planeten har en rektascensjon som er litt mer enn 2 timer. Tallene på himmelens ekvator viser RA-verdiene. Venus har en RA-verdi som nesten er null, denne planeten ligger nesten i origo for himmelens koordinatsystem

Les artikkelen

Planetene i vårt solsystem

Foto: NASA/Messenger

På en pressekonferanse 30. januar 2008 presenterte Messenger-teamet de første resultatene av analysene av bilder og data. Bildene girny kunnskap om Merkur:

 ”Etter at Messenger nå har gitt oss bilder fra den halvdelen av planeten som ikke ble avbildet da Mariner 10 passerte for nesten 34 år siden, kan man nå slå fast at Merkur er mer ulik Månen enn man hadde trodd på forhånd. Et eksempel er en formasjon i Caloris-bassenget som forskerne uformelt har "edderkopen".Midt i bassenget finnes en formasjon som består av over hundre flatbunnede grøfter som stråler ut fra et komplekst sentralområde. "Edderkoppen" har et krater nær midten, men det er foreløpig uklart om dette er direkte relatert til formasjonen eller om det ble dannet senere”

 ”Ulikt Månen har Merkur enorme klipper som snor seg hundrevis av kilometer over overflaten. Disse klippene stammer fra foldings aktivitet i Merkurs tidlige historie da planeten trakk seg sammen.”

”Merkur har en høyere tetthet enn Månen. Den har omtrent samme tyngdekraft som Mars, men Mars har en diameter som er 40% større. Fordi tyngdekraften er større på Merkur enn på Månen ser kratre på Merkur ganske forskjellig ut fra Månen. Den høyere tyngdekraften fører til at materiale som kastes ut ved nedslag faller ned nærmere krateret enn på Månen, og det dannes også mange flere kjeder av sekundærkratre.”

Vårt solsystem, hvordan ble det til?

Foto: ESA 17. januar 2012

Bildet viser et nytt bilde av Ørnetåken, tatt av ESAs Herschel Space Observatory. Det er tatt i det infrarøde spektreret. Legg merke til protosolene i den kraftige røde tåkeskyen.  Bildet viser også røntgenstråling fra stjernene bak skyen. Ørnetåken er fødestue for stjerner. Astronomene vil studere dette bildet grundig, de tror dette bildet kan gi økt forståelse av hva som skjer i en  "stjernefødsel"

Kometen – Vagabonden i Solsystemet

BIldet viser Holmes komet tatt12. november 2007 i posisjonen (RA: 3h32m41s; Dec: 50g33’) rett øst for stjernen Mirfak (alpha Perseus). Kometen beveger seg i sydlig retning med "halen" foran seg. Stjernene på bildet har et "mørkt hull" i midten på grunn av dårlig fokusering. Kometkjernen derimot mangler dette hullet. Bildet er tatt med kameraet Canon EOS 20D i primærfokus. Bildet er har en ekspneringstid på 120 (4 bilder er addert). Bildet viser at komaen er transparent. Nederst til høyre kan vi se en ”perlesnor” av stjerner, disse har en magnitude på 14.

Kosmisk stråling og radioaktiv datering

 

Data i tabellene er hentet fra en prøve som kommer fra Månen (høylandet) (Pergamon Press New York 1976). Fremstillingen og beregningene er utført MathCad av TP/UiA

 Måneprøven i dette eksemplet er hentet fra høylandet på månen, alderen i dette området er altså over fire milliarder år (4,3 milliarder år). Apollo 11 hentet i 1969 en prøve fra mørke lavlandet - "stillhetens hav" (Sea of Tranquility"), alderen i dette området er fra 3.1 til 3,8 milliarder år. De eldste områdene er områdene med mange kratre (de lyse områdene, høylandet), de yngste områdene Månens "havområder".

Les leksjonen

Leksjon 1 Bli Kjent på stjernehimmelen

Denne leksjonen tar utgangspunkt i den "nye stjernen" som Tycho Brahe oppdaget i stjernebildet Kassiopeia. Vi skal observere stjernehimmelen over Kristiansand med det blotte øyet og finne fram til de sterkeste stjernene. Vi skal lære å anvende formelen for "de små vinkler" og forstå enhetene for avstander i Universet.

Elektrisk strøm og spenning

Vi skal snakke om elektrisitet, elektriske felter og elektrisk energi. Opplegget er skrevet for lærerstudenter i den nye lærerutdanningen (1-7 år) i Grimstad. Studentene skal lære at jorden er negativt ladet og av den grunn omgis av et elektrisk felt.

Se undervisningsnotat.

Kosmisk stråling og radioaktiv datering

Dette forelesningsnotatet benyttes i kursene Fys112, Fys110 og Nat104. I fysikkdelen av Nat104 er kun deler av notatet pensum. Radioaktiv datering(karbon-14 metoden) er pensum for lærerstudentene i Grimstad (Nat104). Studentene i Grimstad skal lære om  meteoritter og hvordan astronomene kan bestemme alderen på solsystemet ved hjelp av meteorittene.

Les undervisningsnotatet: Kosmisk stråling og radioaktiv datering 

Det "vidunderlige" magnetfeltet

Dette opplegget er utarbeidet for Nat104, et naturfag kurs i den nye lærerutdanningen (1-7 klasse). Studentene skal bli kjent med det naturlige magnetfeltet på Solen og på Jorden. Opplegget inneholder øvelser som elever i grunnskolen kan gjennomføres i klasserommet. Studentene vil få kunnskap om Jordens magnetfelt og hvordan dette magnetfeltet klarer å fanger inn den farlige solvinden. Vi ser også litt på fysikken bak mikrobølgeovnen og induksjonplatene på kjøkkenet. 

Les undervisningsnotatet: Det "vidunderlige" magnetfeltet

Newtons tre lover og tyngdekraften

Vi anvender Newtons lover og vi ser litt på hvordan tyngdekraften bestemmer vår bevegelse her på Jorden

 

Les undervisningsnotatet: Newtons tre lover og tyngdekraften

Krefter i naturen - Newtons gravitasjonslov - Keplers lover

Dette undervisningsopplegget er en del av Fys112/Astrofysikk/Årskurset (fysikk) ved UiA. Deler av opplegget passer også i lærerutdanningen (Fys110/Nat104 Grimstad). Opplegget tar utgangspunkt i læreboken "Universe" Eight Edition.

Vi følger utviklingen fra den geosentriske til den heliosentriske universmodellen. Vi starter med den kompliserte universmodellen til Ptolemy, deretter står den heliosentriske modellen til Copernikus for tur. Tycho Brahe følge så opp med den hybride universmodellen (Jorden i sentrum, Solen går i bane rundt Jorden og planetene i bane Solen). Deretter kom Kepler fram til at den heliosentriske modellen beskrev planetbevegelsene på en enkel måte, hans beregninger  baserer seg på observasjonene til Tycho Brahe. Det var først da Newton kom med sine fundamentale fysiske lover at alle brikkene falt på plass: Solen "fant sin plass" i sentrum av Universet (Solsystemet).

Newtons tredje lov og hans gravitasjonlov viser at det heliosentriske sytemet er riktig. Det var først på 1800 tallet at astronomene kunne observere at den heliosentriske universmodellen var riktig. På den tiden hadde astronomene gode teleskoper, de kunne måle parallaksen for de nærmeste stjerne i løpet av året.  

Vedlegget ligger på Fonter (Fagstoff/Fysikk.). Leksjonen vil bli lagt ut på "Verdensrommet.org" når rettighetene etc. er godt i orden.

Refleksjon og brytning (Snells koffert - student/elev øvinger)

Undervisningsopplegget viser hvordan utstyret i Snells koffert kan vise brytning og refleksjon av lys (laserlys). Kofferten inneholder syv identiske utstyrsenheter. 21 studenter/elever kan utføre øvingene samtidig og de kan utføres et vanlig klasserom. Det er en fordel at klasserommet inneholder en vask.

Les undervisningsnotatet: Refleksjon og brytning - Snells koffert

Lysets natur

Lyset fra stjernene har gitt oss den kunnskapen vi har om Universet. Astronomene studerer fargemønsteret i lyset, dette mønsteret gir blant annet informasjon om stjernens kjemiske sammensetning og overflatetemperatur. Metoden astronomene benytter i denne sammenheng kalles for spektralanalyse. De kopler et spektroskop til teleskopet, spektroskopet spalter lyset og fokuserer spektrallinjene på CCD brikken. Det er lysets bølgenatur som fører til interferensmønsteret bak gitteret i spektroskopet.

Les undervisningsnotatetene: Lysets natur

Sol- og Måneformørkelse

 Solformørkelse i Manavagat i Tyrkia 29.03.2006. Collage. Fotos: Jan Lexander
Bilde: Solformørkelse i Manavagat i Tyrkia 29.03.2006. Collage. Fotos: Jan Lexander

Solformørkelse og måneformørkelse forekommer når de tre himmellegemer (Sol, Måne og Jord) ligger på linje, astronomene kaller denne linjen for knutelinjen. Knutelinjen er skjæringslinjen mellom Jordens og Månens baneplan, disse to planene danner en vinkel på 5 grader. Solformørkelse og måneformørkelse forekommer ca 2 ganger i året ved henholdsvis nymåne og fullmåne. Månen og Solen har tilsynelatende samme diameter på himmelen fordi avstanden til Solen er ca 400 ganger større avstanden fra Jorden og ut til Månen og at forholdet mellom Solens diameter og Månens diameter er også ca 400.

Les undervisningsnotatene om sol- og måneformørkelse.

Artikkel 2 om verdensrommet - Holmes komet

Kometen Holmes ble observert av UiA-teleskopet 12. november 2007, en rekke bilder ble tatt av komaen og kometens sentrale områder. Kometens posisjon på himmelen ble bestemt og lysstyrken kunne relateres til de kjente stjernene som hadde samme posisjon som kometen 12. november. Artikkelen beskriver kjente kometer og hvordan kunnskap om kometene har utviklet seg. Til slutt tar artikkelen for seg meteorsvermer, disse svermene mener astronomene er ”utbrente” komter som Jorden passerer i løpet av sin årlige rotasjon i verdensrommet.

Kometen 17P/Holms 12. november 2007

UiA-teleskopet: Meade 10”, primærfokus, Canon EOS 20D 4 bilder her addert (Eksponeringstid 4x30 sek).
Komaen er transparent, vi kan se en ”Perlesnor” (nederst til høyre) av stjerner med magnitude på 4. 

Artikkel om Holmes komet

Universmodeller og den vitenskapelige metode

På Xristos, UiA sitt studiesenter på Lesvos i Hellas, har jeg skrevet den første artikkelen i serien om astronomi.

Tre modeller av universet

Tre modeller av universet

Det er umulig for en observatør uten teleskop å observere om det er Jorden som roterer rundt Solen eller om det er Solen som roterer rundt Jorden. På Jorden opplever vi planetene roterer med forskjellig hastighet rundt Jorden. Det er derfor helt naturlig og forstålig å hevde som Aristoteles gjorde for over 2000 år siden at Solen, Månen, planetene og stjernene roterer rundt Jorden og at stjernehimmelen er uforanderlig. Ptolemy måtte forbedre modellen til Aristoteles slik at planetenes retrograde bevegelse kunne forklares. Denne geosentriske modellen av Universet stod ”spikret” fast i over 1000 år. Det var Copernicus startet revolusjonen mot den gamle geosentriske hypotesen, han plasserte Sola i sentrum av planetsystemet og samlet sine ideer og beregninger i en bok han kalte (på norsk): ”Revolusjon på himmelkula”, den ble publisert i 1543. Copernicus fikk ikke gjennomslag for sine beregninger. Den katolske kirken forbød boken i 1616, den ble først frigjort i 1835. Galilei Galileo tok i bruk teleskopet i 1609 og oppdaget at Venus hadde gibbus fase og at Jupiter var et lite solsystem. Disse oppdagelsene irriterte den katolske kirken, boken til Coperineius ble forbudt. Den katolske kirken ønsket å beholde dogmet om at Jorden var i sentrum av Universet.

Venuspassasjene 2004 og 2012

Bilder tatt 8. juni 2004 med teleskopet og webkamera

Venus passerer Solen, observert med webkamera fra UiA observatoriet i Kristiansand 8. juni 2004.

Aktiviteter 2012 - se film

Aktiviteter på Tycho Brahe Observatoriet 6. juni 2012 (film med kommentarer). Neste venuspassasje som er synlig fra Kristiansand er i desember 2125.