Pålogging
Siste bilde i Bildegalleri
Linjalen mot Polaris
Siste kommentarer
Tilkoblede brukere
Det er 0 brukere og 0 gjester på nettstedet.
Hjem

Undervisning

warning: Creating default object from empty value in /home/4/v/verdensrommet/www/modules/taxonomy/taxonomy.pages.inc on line 33.

Praktisk Astronomi på Sørlandets Lærerstevne - Høsten 2016

 

Lærerene vil få oppleve:

-Synkronisering av et bærbart teleskop og  hvordan teleskopene finner fram på himmelen

- Smarttelefonen i praktisk astronomi undervisningen.

- Hvordan mobiltelefonen koples til teleskopet

- Tycho Brahe observatoriet

-Hvordan lærerstudentene forbereder en observasjonkveld med det blotte øyet

-Informasjon om astronomi kurs til sommeren (uke 30) på Metocho/Lesbos / Hellas

Vedlegg

-Strukturen  opplegget finner du i dette  vedlegget

 - Bakgrunnstoff finner du i dette vedlegget

- Undervisningopplegget for lærerstudentene finner du i dette vedlegget

 

Stråling fra Verdensrommet - Et undervisningsopplegg for 8. klasse

Elever fra Holte skole besøkte UiA 16 april 2016

Les mer

Lektor II prosjektet: «Elektromagnetisk stråling fra verdensrommet»

Tre av deltakerne, fra venstre: Lorentz Juell Bøksle Gjessing, Martine Hille og Amanda Lillesund  

Kristiansand Katedralskole Gimle (KKG) og UIA har etablert et Lektor II – samarbeid innenfor naturfag (Vg 1). Prosjektet har fått tittelen «Elektromagnetisk Stråling fra Verdensrommet». Prosjektet ble gjennomført 28. november 2012, i alt deltok 30 elever fra KKG (klasse 1 STB).

Lektor II – ordningen er et nasjonalt program. I skoleåret 2012/2013 deltar omtrent 160 skoler i prosjektet, Agder har 15 deltakere.

Samarbeidspartene har inngått følgende intensjonsavtale:

  1. Gi elevene økt læringsutbytte i realfagene
  2. Bidra til økt rekruttering mellom skole og næringsliv
  3. Utvikle relasjoner mellom skole og arbeidsliv

UiA er glad for å kunne bidra i dette samarbeidet. Vi håper at kunnskap om Verdensrommet og et besøk i Tycho Brahe observatoriet kan fremme interessen for naturfaget og gi økt rekruttering til våre realfagstudier.

Her kommer undervisningsopplegget

 

 

Eros i opposisjon januar 1931 - parallaksemålinger

Romsonden NEAR Shoemaker besøkte asteroiden Eros I året 2000 (NASA)

 

Den tyske astronomen Gustav Witt (1866-1946) og hans assistent Felix Linke oppdaget i 14. august 1898 et svakt objekt på en fotografisk plate.  Objektet fikk navnet Planet DQ og fikk senere fikk navnet Eros 433. Eros var en av mange asteroider som astronomene hadde oppdaget på 1800-tallet, den første fikk navnet Ceres 1 og ble allerede oppdaget i 1801. Eros var en liten asteroide som fikk stor betydning fordi den en gang hvert 37 år kom nærmere Jorden enn både Mars og Venus.

I 1931 observerte mange astronomer Eros, observatoriene som deltok i prosjektet hadde det beste utstyret for posisjonsmåling av Eros i forhold til nærliggende stjerner. Nesten 3000 fotografier ble tatt av asteroiden fra 25 ulike steder på Jorden.

Venuspassasjen 6. desember 1882

Utrag av logboken til David Gill (1893)

Den amerikanske astronomen Simon Newcomb var en av mange astronomer som mente at det ikke var riktig av den amerikanske Kongressen å bevilge 85 000 dollar til observasjon av Venus i 1882. Newcomb mente at Venuspassasjen som metode ikke gav godt nok resultat. Til tross for denne uenigheten ble han leder av den amerikanske ekspedisjonen til Sør-Afrika. Newcomb møtte den engelske astronomen David Gill i Cap Town. Gill hadde vært i Sør Afrika en god stund, ledet arbeidet ved Cap Observatoriet fra 1879 til 1907.  Gill hovedoppgave var heliometriske parallakse observasjoner av stjerner.

Han utga en bok om denne observasjonsserien i 1893, boken viser at Gill observerte stjerneparallakser helt fram til 4. desember 1882.  Han var med andre ord ikke opptatt av vitenskaplige observasjoner av Venus 6. desember 1882, to dager etter siste logført stjerneparallakse.

Det har blitt skrevet lite om den vitenskapelige betydningen av observasjonene til Gill og Newcomb i Sør-Afrika 1881. Begge var nok av den mening at Solens parallakse bestemt av metoden til Halley ikke gav godt nok resultat på grunn av atmosfæriske forhold, dråpeeffekten, usikkerhet i pendeluret og usikkerhet i bestemmelsen av stedets lengdegrad. Det virker av den grunn litt underlig at Newcomb dro til Sør Afrika i 1881, han observerte passasjen, demonterte teleskopene og dro hjem. Newcomb ønsket å analysere resultatene, men pengestøtten fra det amerikanske finansdepartementet ble ikke utbetalt til dette arbeidet.

Det var på øya Ven i Østersund det begynte

 

 

Adelsmannen Tycho Brahe (1546-1601)

 

11. November 1572 skjedde det en stor begivenhet på himmelen: En klar stjerne viste seg plutselig i stjerne bildet Kassiopeia. Den lyste sterkere enn Venus, og 18 måneder senere forsvant den. Denne begivenheten førte til at de gamle ideene, helt fra Platon og Aristoteles tid, om at himmelen er permanent og uforanderlig ble tatt opp til diskusjon. Tycho Brahe satt i gang parallaksemålinger av den nye stjernen. Han fant ikke parallakseskift og konkluderte at stjernen måtte ligge langt unna Jorden. Det var denne oppdagelsen som førte til at Fredrik II (1532-1588), Kongen av Danmark, gav penger til et nytt observatorium på øya Ven, utenfor København.

Fra 1576 til 1597 målte Tycho Brahe planet- og stjerneposisjoner med en nøyaktighet på 1 bueminutt. Bedre posisjonsbestemmelser uten teleskop er det ikke mulig å oppnå.  I 1596 stopper den nye kongen av Damark, Christian IV, alle bevilgninger til Tycho Brahe. Tycho ble også fratatt rettet til å observere fra øya Hven. I 1597 måtte Tycho Brahe forlate Ven og dro til Praha. Les mer

 

Venuspassasjen 9. desember 1874

Venusparallaksen på vei ut? - Marsparallaksen overtar

Astronomene begynte å tvile på parallaksemetoden til Halley. Mange mente at det er ikke mulig å bestemme parallaksen med en nøyaktighet på 0,01 buesekund.

Til tross for denne tvilen dro flere ekspedisjoner av sted, samt at de stasjonære observatoriene forberedte seg på observasjoner av passasjen. Fotografiet var en ny teknisk oppfinnelse. I 1874-passasjen tok observatørene bilder av passasjen i håp om å finne tidspunktet for kontakt med forbedret nøyaktighet. Denne fotografiske metoden gav ingen gevinst. Bildene måtte "legges i skuffen" på grunn av at Solens rand ble uskarp på bildet.

Engelskmennene sendte Kaptein G.L. Tupman til Hawaii, men han kom hjem med bilder som var ubrukelige. Resultatene fra denne ekspedisjonen ble ikke publisert.

Urmakeren David Gill (1843-1914) dro sammen med Lord Lindsay til Mauritius. Stedets lengdegrad ble bestemt ved hjelp av ny teknologi. Greenwich-tid ble overført pr telegrafi på en linje fra Greenwich over Berlin, Malta, Alexandria, Suez og til Aden. Riktig tid ble til slutt sendt fra Aden til Mauritius ved hjelp av kronometre. I alt brukte Gill 50 kronometre. Gill og Lindsay opplevde at Venuspassasjen ikke kunne gi parallaksemålinger med tilstrekkelig nøyaktighet. Derfor fokuserte de på marsparallaksen tre år senere.

Venuspassasjen 3. juni 1769

HMS Bark Endeavour, seilskuta som James Cook benyttet på sin første reise til Tahiti, 1768-1771
(Bilde: Wikipedia, Samuel Atkins, 1794).

Størrelsen på Solsystemet ble ikke bestemt med tilstrekkelig nøyaktighet etter Venuspassasjen i 1761. Astronomene fant stor spredning i måleresultatene. Avstanden fra Jorden til Solen varierte fra 123 millioner til 153 millioner kilometer. Den minste avstanden som ble observert var 18 % mindre enn dagens verdi på 149,60 millioner kilometer. Astronomene var naturligvis skuffet. De hadde forventet et bedre resultat, men de gav ikke opp. Neste venuspassasje og ny mulighet til et bedre resultat skulle komme åtte år senere, den 3. juni 1769. Astronomene i Europa satt i gang forberedelsen til passasjen. Skulle resultatet da utebli, ville en måtte vente på en ny sjanse ved neste passasje som først ville skje 105,5 år senere i desember i 1874.

Denne artikkelen setter fokus på de forbedringer i målemetodene som ble gjort i forhold til 1761-passasjen. Artikkelen viser også at avstandene som ble målt i 1769-passasjen lå i intervallet fra 150 millioner km til 151 millioner km. Dette var en stor forbedring. Tallene baserer seg på over 600 rapporter (Sellers, 2001, s.153).

Venuspassasjen 6. juni 1761

Bildet viser den sorte dråpen 10 sekunder etter 2. kontakt, Venuspassasjen 2004
(Foto: TP & NKH)

Historien viser at det var flere enn 120 astronomer fra minst åtte land som fulgte oppfordringen fra Halley. De fleste observasjoner ble gjennomført fra etablerte observatorier på den nordlige halvkule. Flere ekspedisjoner dror langt av sted: noen til det Indiske hav, en dro til St.Helena og en til Sibir. De måtte dra langt fordi observasjonsmetoden krever stor avstand mellom observasjonsstedene.

Det viste seg at resultatene fra de ulike observasjonstedene stemte dårlig overens. Venusparallaksen varierte fra 29,8" til 38,3". Dersom vi antar at radien på Jorden er 1,2% mindre enn dagens verdi får vi en solparallakse som varierer i området fra 8,28" til 10,60". Disse parallaksegrensene gir en avstand mellom Jorden og Solen fra 157 millioner km til 123 millioner km. Den minste verdien gir en usikkerhet på 18% . Usikkerheten i den største verdien er 5% i forhold til dagens verdi. Astronomene mente at "den sorte dråpen" og unøyaktig lengdegrad var to viktige årsaker til dette dårlige resultatet. Vi må huske at kronometeret ikke var oppfunnet i 1761. Det var måneavstandsmetoden eller Jupitermånene som ble benyttet når lengdegraden ble bestemt i 1761 passasjen. Usikkerheten i Jorden størrelse vil naturligvis gi usikkerhet i Venusparallaksen.

Venus parallaksen – Hva?

Skissen viser prinsippet bak metoden til franskmannen Delisle. Venus parallaksen (v) og Sol parallaksen (s) er markert i tegningen

  Astronomene har i flere hundre år vært opptatt finne størrelsen på Solsystemet. En mulighet de hadde var å måle parallaksen for Venus når den passerte foran Solskiven. Venuspassasjen er en begivenhet som bare forekommer to ganger hvert århundre. Det skjedde i 2004 og det vil skje 6. juni 2012. Det er hele 105,5 år til det skjer igjen. Astronomene som ønsket å delta i jakten på Venus parallaksen måtte for det første være født til rett tid og de måtte ha store ressurser til gjennomføringen av målingene. Astronomene hadde to tilgjengelige metoder. Metoden til engelskmannen Halley krever at hele passasjen observeres fra to steder på Jorden. Metoden til franskmannen Delisle krever tidspunktet for 2. kontakt eller 3. kontakt fra to steder på Jorden.

 

Les mer om observasjonene som ble utført 8. juni 2004 på det gamle observatoriet til Høgskolen i Agder.

Urmakeren kjempet og seiret over astronomene

John Harrisons H-4, klokken som løste lengdegradsproblemet.
Royal Museum Greenwich. Foto: Don Brubacher.
Diameter: 13 cm. Vekt: 1,3 kg. Ferdigstilt: 1759.

Det var få som hadde tro på den enkle urmetoden til Harrison. Historien viser at enkelte latterliggjorde Harrison at han «kunne redusere den vanskelige lengdegraden til et ur». Metoden til Harrison er enkel. Brukeren trengte ikke mestre matematikk eller astronomi på høyt nivå. I stedet å bli hyllet ble han utfordret av mange som mente at løsningen lå i «stjernene» (måneavstandsmetoden).

Observatoriene i Paris og Greenwich hadde stor innflytelse på utviklingen av astronomiens løsning på lengdegradsproblemet. Den italienske astronomiprofessoren Giovanni Cassini fikk jobben som leder av observatoriet i Paris av Ludvig XIV fordi han fant lengdegraden på land ved hjelp av Jupiter månene. Spørsmålet var om denne metoden også egnet seg på havet. Astronomene i England mente at løsningen lå i «stjernene». Kong Karl II ville finne løsningen. Han bygde av den grunn Greenwich observatoriet som stod ferdig i 1675. Den første kongelige astronomen var John Flamsteed. Han fikk i oppgave å lede observasjonene.

Engelskmennene som var den ledende sjøfartsnasjonen på denne tiden hadde mistet mange skip og tusenvis av sjøfolk som følge av posisjonens lengdegrad var vanskelig å bestemme.

Lengdegradsloven ble vedtatt av det engelske parlamentet i 1714. Loven skulle sørge for en bedre og tryggere navigasjonsmetode.

Venuspassasjen 4. desember 1639

Astronomen Jeremiah Horrocks (ca. 1619-1641) ble bare 22 år. Han ble av Isaac Newton (1643-1727) beskrevet som et teoretisk geni. Ble tidlig interessert i astronomi og begynte å studere ved universitetet i Cambridge bare 13 år gammel. Han fant ikke det faglige miljøet han ønsket og forlot universitet 17 år gammel og begynte å studere astronomi på egenhånd. Han gransket Rudolphine tabellen, tabellen som Kepler publiserte i 1627. Han leste om Merkurpassasjen og Venuspassasjen som Kepler varslet skulle komme i 1631. Horrocks lærte seg også å bruke Landsbergs tabellen, fant mange feil i denne tabellen. Feilene inspirerte han til økt innsats. Det var mens han studerte Landsbergs tabellen i oktober 1639 at han ble oppmerksom på Venus snart ville komme i konjunksjon og at planeten ville passere oppadstigende knute foran solskiven 4. desember 1639.

"En guddommelig kraft rev skyene vekk, jeg kunne fortsette mine observasjoner. Jeg fikk se det jeg ønsket aller mest, en perfekt sirkulær mørk flekk. Ikke i tvil, det var skyggen av planeten jeg har brukt alle mine krefter på å finne" (Jeremiah Horrocks)

Les vedlegg

Venuspassasjen 7. desember 1631

"Pin-hole teleskop": Lyset fra Solen passerer et hull i veggen og fanges opp en skjerm.

27. mai 1607 observerte Kepler en flekk på Sola, han brukte et «pin-hole teleskop». Galileo Galilei bygde i 1609 et nytt et instrument, han satt en samlelinse i hullet og undersøkte bildet på veggen med en lupe. Det var ikke Galilei som oppdaget ideen bak teleskopet, men han tok det i bruk og oppdaget at Solen ikke var «perfekt», den hadde flekker. Etter denne oppdagelsen måtte Kepler erkjenne at han ikke hadde observert Merkur, flekken han observerte var en solflekk. Kepler var antagelig fornøyd, han fikk ikke se Merkur, men var den første som fikk se en solflekk.

Johannes Kepler utviklet tabeller (Rudolphine tabellene) for planetene, disse tabellene gjorde det mulig å forutse hva som ville skje med planetenes posisjon i forhold til hverandre. Kepler varslet en Merkurpassasje 7. desember i 1631 og en Venuspassasje en måned etter. Merkurpassasjen ble observert av Pierre Gassendi, denne observasjonen bekreftet at tabellene til Kepler var til å stole på. Ingen fikk se Venus foran solskiven 7. desember 1931 fordi begivenheten skjedde etter at Solen var gått ned.

Les vedlegget

Åtte Venuspassasjer i løpet av de siste 381 årene (1631 - 2012)

6. juni 2012 vil Venus, Jorden og Solen ligge på knutelinjen samtidig som Venus er nedstigende, planeten beveger seg gjennom ekliptikkplanet fra oversiden. Vi sier at planeten er i nedstigende knute (D). Det tar 235 år til Venus neste gang er i nedstigende knute. Venus perioden er altså 235 år, men i løpet av denne perioden skjer det to Venus passasjer, en etter 105,5 år og etter 113,5 år. Passasjen om 105,5 år er ikke synlig fra Kristiansand, vi må vente ytterlige 8 år skal vi få se denne skjelne astronomiske begivenheten her på Sørlandet. Oppfordringen fra astronomimiljøet på UiA er: «Opplev Venus passasjen 6. juni 2012, det er lenge til neste gang, hele 113,5 år, i desember 2125».

Les vedlegget

På Sørlandet kan vi se Venus foran solskiven fra 6. juni fra kl 04:29 til kl 06:55

Stjernekartet viser Venus på solskiven ved soloppgang 6. juni 2012 klokken 04:29. I Kristiansand kan vi se Venus foran solskiva i 2,5 timer, passasjen er over klokken 06:55. Kartet viser også at Solen beveger seg langs ekliptikken og Venus beveger seg mellom stjernene nesten parallelt med horisonten. Neste gang Venus passerer foran solskiven i Kristiansand er om 113 år, da skjer Venus passasjen ved solnedgang (SkyMap/TP)

Nøytronstjerner, sorte hull og litt relativitetsteori

Ob

Gravitasjonsbølger er bølger i romgeometrien - kan disse måles? (LISA)Norsk Romsenter, Bo Andersen, UiA 2004).

Forskerne tenker seg tre satellitter i bane rundt Sola med en avstand på 1,5 millioner km. Kan gravitasjonsbølgene måle påvirke avstanden mellom satellittene? Skal vi få det til må de ha en målemetode som kan bestemme avstander med en nøyaktighet på 0,1nm.

Den generelle relativitetsteorien forutsier at massive objekter som oscillerer vil sende ut gravitasjonsbølger. Gravitasjonsbølger er ennå ikke observert (2007). Hulse og Tayler delte Nobelprisen i 1993 for oppdagelsen av to nøytronstjerner som gikk i spiral mot hverandre og fant at energitapet var like stort som den energien gravitasjonsbølgene sender ut. Disse beregningene baserer seg på teorien til Einstein.

les vedlegget

Supernova- en stjerne som dør

NASA, Hubble telescope (1996) Supernova 1987A i den Store Magellanske Skyen (RA: 5h35,731m; Dec: -69 grader14,823`). Magnituden er 17,46.

Bildet viser SN 1987A og de tre ringene. Diameteren på den innerste ringen er 1,3 ly. Bildet er tatt av Hubble teleskopet i 1996 etter at teleskopet fikk forbedret sin oppløsningsevne. Hubble teleskopet har fulgt utviklingen av den lyse ringen på bildet. Astronomene ble overasket da de fant ett sett av tre glødende ringer. Ringene er rester etter en stjernevind fra stamstjernen som ble en rød kjempe for ca 20 000 år siden. Ringene ble synlige på grunn av UV-strålingen som oppstod etter eksplosjonen. Der er mange spørsmål som astronomene ikke kan besvare, men astronomene vil fortsatt studere SN1987A i framtiden, i hop om å finne svar på de uløste spørsmålene.

Les vedlegget

Galakser, stjernehoper og avstander i Universet

 

Andromeda galaksen M31

Edwin Hubble viste (1924) at spiraltåken M31 lå utenfor Melkeveien. Hubble tok mange bilder av Andromeda ”tåken”, han sammenliknet bildene og oppdaget en lyssvak Cepheide stjerne. Han fant stjernens tilsynelatende lysstyrke og bestemte avstanden ut til M31. Hubble konkluderte med at Andromeda ”tåken” måtte ligge på utsiden av Melkeveien. Hubble oppdaget en ny verden (et univers) fylt med galakser. 

Se vedlegget

Jupiter møter Venus 13. mars 2012

Flash
607 KB
for iPad
134 KB
for iPhone
154 KB

Film ved Per Anders Gogstad og Christian Beinert, lærerstudenter ved UIA.
Varighet: 8 sekunder.

Stjerneutvikling fra fødsel til død

Et nytt bilde av Ørnetåken tatt av ESAs Herschel Space Observatory (17. januar 2012). Vi ser de tre søylene litt under midten av bildet. Den lengste av dem er hele syv lysår. Forskerne håper dette bildet kan vise flere detaljer fra innsiden av pilarene. Disse detaljene kan bidra til økt forståelse av hva som skjer i tåken når stjerner fødes. Bildet viser nye solsystemer, fire nederst i bildet.

 

Les vedlegget

Luminositeten og overflatetemperaturen bestemmer posisjonen i HR-diagrammet

Figuren (Universe) viser posisjonen til 20853 stjerner i HR-diagrammet. Det kom som en overraskelse på astronomene at stjernene grupperte seg i fire områder. De fleste av stjernene vi ser på stjernehimmelen er hovedseriestjerner, bare 1% er kjemper og superkjemper. 9% av stjernene er hvite dverger (Universe). En stjerne får sin plass i HR-diagrammet når stjernens luminositet (eller absolutt magnitude) og temperatur (spektralklasse) er kjent.

Les leksjonen

Pilarens ekvatorplan (linjalen) peker mot Polaris

Bildet viser innsiden av kuppelen og stjernehimmelen med Polaris i sentrum av bildet. Legg merke til linjalens retning. 

Pilaren er i riktig posisjon når linjalen peker mot Polaris. Bildet viser at pilaren er kommet i stilling og vi kan starte monteringen av teleskopet. 

Foto: TP ; Canon EOS 20D; 13 mars 2012; klokken: 22:16:00; ISO: 3200; Blenderåpning: 6.3; Eksponeringstid: 15 sekunder. Bildebehandlet i GIMP av CB.

Pilaren justeres mot nord

 

Linjalen og Polaris viser veien til himmelens nordpol. Linjalen er montert midt på skråplanet. Siktelinjen er den strørste kateten, den står normalt på skråplanet. Pilaren står i riktig posisjon når siktelinjen peker mot Polaris. 

Første tilnærming: Den ekvatoriale pilaren er på plass

Bildet viser den nye pilaren. Den er festet midlertidig på et horisontalt fundament med en bolt (til høyre) og en "bordklemme" (til venstre). Permanent montering vil skje når pilarens skråplan "er en del" av himmelens ekvatorplan. Denne justeringen krever kunnskap om nordlig retning. Planen er å benytte nordstjernen (Polaris). Jordens magnetfelt er ubrukelig på grunn av for stor misvisning i observatoriet. Monteringen fortsetter etter poljusteringen.

 

Tycho Brahe teleskopet på pall, ankom Universitet i Agder 2. mars 2012 klokken 12:00

Stor dag for Universitetet i Agder /Fysikk/astronomi, det nye teleskopet ankom Universitet på pall 2. mars 2012 kl. 1200. Driftsavdelingen på UiA er i ferd med å avslutte arbeid med nytt fundament under kuppelen i Tycho Brahe observatoriet, på toppen av realfagbygget her i Kristiansand. Arbeidet med montering og testing starter ved første anledning. Tycho Brahe Observatoriet skal åpnes under Venuspassajsen 6. juni 2012.

Studenter jakter på Ring Tåka 19. november 2011

En viktig egenskap for en observatør i dette faget er tålmodighet, nøyaktighet og evnen til å reflektere over resultatet.  Egenskaper som Tycho Brahe hadde nok av og egenskaper som UiA ønsker å fremheve i faget astrofysikk. Astronomistudentene Shuvo Mahmuda og Morten Morvik viste tydelig denne observasjonskvelden at de var i besittelse av disse viktige egenskapene. Studentene møtte mye motstand denne kvelden. De gav ikke opp, fant Ring Tåka og fikk observasjonen dokumentert. Det er forståelig at studentene ser fram til det nye teleskopet Meade LX200 ACF/GPS 16”.

Les mer

Optikk og teleskoper

Figuren viser det reelle bilde (2) av objektet (1) i fokusplanet og det virtuelle bilde (3) sett gjennom okularet (bilde som dannes på netthinnen). Avstanden fra objektivet til objektet er normalt veldig stor, av den grunn vil det reelle bilde av objektet treffe fokusplanet. Observerer vi en stjerne vil objektet være et lyspunkt uten utstrekning. Objektet i figuren kan være Månen. Den ene lysstrålen som er tegnet kommer fra et punkt på Månens nord pol, Den brytes ikke når den treffer i skjæringspunktet mellom teleskopaksen og objektivet.  Den sorte strålen på figuren kommer også fra nord polen på Månen, den treffer linsen og brytes og skjærer den røde strålen fokusplanet. Det vil si at alle strålene fra Månens nord pol treffer i samme punkt fokusplanen.

Les leksjonen

Himmelens koordinater

Bilde: Starry Night (TP). Siderisk tid er null når  vårjevndøgnet ligger på meridianen

Vårjevndøgspunktet (Vernal Equinox eller gamma-punktet) ligger på meridianen 7. februar 2012 klokken 15h19m33s lokal tid i Kristiansand, den sideriske tiden er da 00h00m00s

Neste gang gama-punktet er på meridianen er 8. februar 2012 klokken 15h15m37s (etter en siderisk dag). Legg merke til Jupiter, planeten har en rektascensjon som er litt mer enn 2 timer. Tallene på himmelens ekvator viser RA-verdiene. Venus har en RA-verdi som nesten er null, denne planeten ligger nesten i origo for himmelens koordinatsystem

Les artikkelen

Planetene i vårt solsystem

Foto: NASA/Messenger

På en pressekonferanse 30. januar 2008 presenterte Messenger-teamet de første resultatene av analysene av bilder og data. Bildene girny kunnskap om Merkur:

 ”Etter at Messenger nå har gitt oss bilder fra den halvdelen av planeten som ikke ble avbildet da Mariner 10 passerte for nesten 34 år siden, kan man nå slå fast at Merkur er mer ulik Månen enn man hadde trodd på forhånd. Et eksempel er en formasjon i Caloris-bassenget som forskerne uformelt har "edderkopen".Midt i bassenget finnes en formasjon som består av over hundre flatbunnede grøfter som stråler ut fra et komplekst sentralområde. "Edderkoppen" har et krater nær midten, men det er foreløpig uklart om dette er direkte relatert til formasjonen eller om det ble dannet senere”

 ”Ulikt Månen har Merkur enorme klipper som snor seg hundrevis av kilometer over overflaten. Disse klippene stammer fra foldings aktivitet i Merkurs tidlige historie da planeten trakk seg sammen.”

”Merkur har en høyere tetthet enn Månen. Den har omtrent samme tyngdekraft som Mars, men Mars har en diameter som er 40% større. Fordi tyngdekraften er større på Merkur enn på Månen ser kratre på Merkur ganske forskjellig ut fra Månen. Den høyere tyngdekraften fører til at materiale som kastes ut ved nedslag faller ned nærmere krateret enn på Månen, og det dannes også mange flere kjeder av sekundærkratre.”

Venuspassasjene 2004 og 2012

Bilder tatt 8. juni 2004 med teleskopet og webkamera

Venus passerer Solen, observert med webkamera fra UiA observatoriet i Kristiansand 8. juni 2004.

Aktiviteter 2012 - se film

Aktiviteter på Tycho Brahe Observatoriet 6. juni 2012 (film med kommentarer). Neste venuspassasje som er synlig fra Kristiansand er i desember 2125.